​Etter ca. ett år med terapi, startet jeg på en meditasjonsskole i Danmark. Skolen varte i 16 måneder, hadde 11 moduler fordelt på 5 dager av gangen. Men før jeg kunne starte på skolen måtte jeg komme til en workshop, slik at jeg kunne sjekke ut om dette var noe for meg.

 

Jeg meldte meg på til første workshop, som hadde navnet Rebellion spirit, og husker veldig godt hvordan jeg følte meg de første dagene, alt var nytt. Umiddelbart la jeg merke til at det var en annen atmosfære enn jeg hadde opplevd noe sted før. Alt gikk litt saktere, menneskene klemte hverandre, ikke at jeg ikke var vant til å gi en klem, men her klemte de hverandre lenge, og da mener lenge, og det gjorde meg urolig – en følelse som gjorde at jeg ville gjemme meg, uten at jeg kunne gjøre det. Og som om noe i meg snart kunne avsløres.

 

Uroen min kom opp i mange forskjellige situasjoner, og til slutt ble det nesten uutholdelig å være meg. Allerede andre dagen sendte jeg en tekstmelding hjem til min daværende kone og skrev at jeg kommer hjem, her kan jeg ikke være, jeg må booke om billetten.

 

På ettermiddagen denne andre dagen, gjorde vi en meditasjon, sammen i gruppen. Jeg kan ikke huske at jeg noen gang før bevisst hadde lukket øynene for å se innover i meg selv, men nå gjorde jeg det. Uroen ble mindre etter hvert som jeg satt i stillhet, og så var det som om et teppe ble løftet, og jeg følte en letthet og en uendelig åpenhet i den stillheten jeg satt i, som om jeg «så» for første gang. Det er vanskelig å beskrive dette med få ord, men det var dette jeg opplevde som gjorde at jeg forsto, uten tvil, at jeg var på riktig sted, og på riktig vei. Når jeg skriver dette, kjenner jeg tårene presser på av takknemmelighet.

 

Ca. 3 måneder senere startet skolen opp, og 26 deltagere fra mange forskjellige land, som først møttes i denne smeltedigelen, skulle sammen dykke ned i laboratoriene våre for å utforske sammen, støtte hverandre, og hjelpe hverandre til å gå dypere. For en reise det ble.

 

Den tredje modulen på skolen var i gang, og som vanlig starter vi med en time fysisk meditasjon, så frokost. Etter frokost og arbeidsmeditasjon – denne morgenen var det min tur til å vaske det store badet, samt toalettene, vi startet dagen med fellesmeditasjon i storsalen. Det er godt og nærende når 26 herlige venner sitter sammen i stillhet.

 

Denne morgenen skjedde det noe uventet, jeg lukket øyene og etter bare en kort stund ble det helt stille. I denne stillheten kom det opp bilder av situasjoner som jeg hadde opplevd, situasjoner der jeg hadde reagert aggressivt, vært sinna, irritert eller voldelig. Sakte svevde bildene forbi i mitt indre, så ble situasjonene i bildene knyttet opp mot følelser, av ubehaget i kroppen, slik at jeg kunne føle følelsen der og da. Jeg ble sittende og føle følelsene som var knyttet til de forskjellige situasjonene. Likt for alle situasjonene var at det var et underliggende ubehag (en uro) som drev denne automatiske atferden – ikke at jeg den gangen skjønte at atferden var automatisk.

 

Når kommunikasjonen stoppet og jeg åpnet øyene, hadde det gått en time. Gruppen var i gang med andre oppgaver, men jeg satt der og følte meg tom og åpen på en god måte. Så la jeg merke til at jeg hadde tårer på kinnene og at t-skjorten min var våt av tårer. Stillheten inni meg var overdøvende herlig, og jeg satt slik til det ble lunsjpause. Jeg tok med meg litt mat og satt meg oppe i andre etasje, for meg selv, og prøvde å forstå hva som hadde kommet opp i meg.

 

Det viste seg å være enkelt. Når jeg rettet oppmerksomheten mot én av situasjonene som var kommet opp i meg, fulgte bruksanvisningen med. Stillheten ble avløst av en iver, som om jeg hadde blitt vist løsningen til alle verdens problemer. Det skulle vise seg at det ikke var så enkelt, nei.

 

Denne kunnskapen som hadde kommet opp i meg fortsatte å virke helt av seg selv. Jeg merket hvordan jeg evnet å sitte stille, også i situasjoner som jeg tidligere ville ha reagert på. Vi kunne for eksempel sitte fem til seks mennesker rundt bordet og prate, så kunne det komme opp situasjoner som ville ha trigget noe i meg slik at jeg hadde respondert med en automatisk kommentar, men nå ble oppmerksomheten rettet mot impulsene i kroppen som jeg tidligere ikke hadde lagt merke til. Jeg klarte å sanse når jeg ble oppmerksom på selve impulsen, og resultatet ble at jeg ikke responderte slik jeg pleide, men kunne gjenkjenne åpenheten som følelsen/impulsen kom og gikk i, jeg satt og iakttok det som utspilte seg i meg med en undring og en euforisk glede.

 

Når jeg kom hjem startet utforskningen i mitt daglige liv, og det tok ikke lange tiden før jeg oppdaget at det var et hav av disse mekaniske mønstrene som var drevet av en indre uro. Så begynte jeg å dele denne nye forståelsen i mannsgruppene, og med familie og venner som var interessert i å utforske.

 

I dag er det flere som arbeider med denne metoden, og selv har jeg egne grupper. Både mannsgrupper, kvinnegrupper, timer med enkeltindivider og uroskolenoslo.no har egne kurs på Nøsen Yoga og Fjellhotel.

 

I 2012, etter å ha delt mine erfaring med en redaktør i Gyldendal over en periode på 2 år, ble jeg invitert av Gyldendal forlag til å skrive en bok om urometoden. Jeg inviterte med min venn og kollega Caspar Seip i bokprosjektet. Vi brukte 3 herlige, utforskende år på å ferdigstille boken.

 

Det er nå ca. 17 år siden denne gaven dukket opp i mitt indre, og jeg er fortsatt like interessert og ivrig i min utforsking. Jeg elsker å arbeide med mennesker som vil lære om denne tilnærmingen til livet.

 

Denne måten å bevisstgjøre seg de ubeviste mønstrene våre er ikke min, men den kom opp i meg i min kropp, for så å deles på ny. Tilnærmingen er mange tusen år gammel, og finner stadig veien til mennesker som trenger hjelp til å våkne opp til virkeligheten. Vi er alle elever i livets skole om vi bare vil.

​

 Varm, kjærlig hilsen til deg